Skrekkscener. Den siste tiden har det vært rettet stor oppmerksomhet mot oss innvandrerungdommer og det vi kan finne på. Statlige møter, seminarer og konferanser dreier seg om hva som kan feile oss. Etter det som har skjedd i London og Paris, har media rettet søkelyset mot miljøer med minoritetsungdom.

 

Frp og Siv Jensen har fått en uventet gave som partiet kan bruke til å styrke fremmedfrykten. Kyniske individer bruker alle muligheter til å fremstille oss som farlige og samfunnsfiendtlige.

 

Millionbeløp bevilges

Det lages analyser og statistikk som går 50 år frem i tiden - med konklusjoner om at dagens minoritetsungdommer med våre etterfølgere skal ta over Norge. Det bevilges millionbeløp hit og millionbeløp dit - til angivelige tiltak og prosjekter som skal skåne oss for kriminalitet og gjøre oss i stand til å bli en del av samfunnet. Slike finnes nesten overalt.

 

Spørsmålet mitt er: Er alt dette nødvendig? Er denne oppmerksomheten som er rettet mot minoritetsungdommen, nødvendig? Eller overdrives det? Jeg velger å ikke svare på spørsmålene. Det er det opp til historien å besvare. Men i stedet skal jeg stille minoritetsungdommen en del spørsmål:

 

Skal ungdommer med minoritetsbakgrunn som er født og oppvokst i Norge, beskyttes mot sitt eget fødeland? Eller med andre ord: Mot sitt eget hjem. Det samme spørsmålet kan stilles til dem som ikke er født her, men har alle sine barndomsminner fra Norge.

 

Selvransakende spørsmål

Siden jeg kan plasseres i den siste kategorien, stiller jeg meg disse spørsmålene. Og jeg ønsker også at dere med lik eller lignende bakgrunn skal stille dem. Har jeg behov for å skade den befolkningen og det samfunnet som har gitt meg og min familie med flyktningebakgrunn trygghet og hjem - de som tok imot oss på en vennlig måte?

 

Hvorfor skulle jeg skade den første sykepleieren eller legen som gjennomførte en etterlengtet og viktig helseundersøkelse etter to år i flyktningeleir? Hvorfor skulle jeg skade lærerne og de andre ansatte ved de skolene jeg har gått på - mennesker som har gjort det mulig at jeg kan skrive og lese dette til dere i dag? Hvorfor skulle jeg ha behov for å skade min nabo, venn eller foreldrene til min venn?

 

Hvorfor skulle jeg ødelegge bygninger, T-banenettet eller en del av den byen som jeg er oppvokst i - og som jeg har barndomsminnene mine fra?

 

Eksemplene kan høres veldig personlige ut. De er det, og de rammer også deg.

 

Hva skjer når andre som ikke har lik bakgrunn som oss, skal finne "løsninger" og diskutere minoritetsungdommer generelt? De overser lett dette forholdet minoritetsungdommer flest har til Norge.

 

"Vi ere en Nation vi med. ."

Det er lett å glemme at vi både har gått i flere 17. mai-tog på Karl Johans gate og fikk vår første og siste vaksine hos en norsk helsesøster på en norsk skole. Som små så vi på norsk barne-TV og annen norsk barneunderholdning. At majoritetsbefolkningen overser disse forholdene, skyldes nødvendigvis ikke at de gjør det med vilje.

 

En del av ansvaret må minoritetsungdommen selv ta. Det finnes 387 000 personer med innvandrerbakgrunn i Norge. Mange av oss er ungdommer som enten er født eller oppvokst i dette landet. I forhold til dette tallet er de som deltar i politiske partier og deres ungdomsorganisasjoner svært få. Det samme gjelder andre interesseorganisasjoner som har påvirkning og innflytelse på samfunnet.

 

Må ta delansvar

Minoritetsungdommen kan ta en del av ansvaret for den måten vi fremstilles på. Selvfølgelig finnes det kritikkverdige forhold i samfunnet. Eksempler på det er hverdagsrasisme, diskriminering og arbeidsledighet blant våre foreldre. Sammenlignet med foreldre til majoritetsungdommen er sistnevnte høy. Kanskje er organisasjonene lagt opp slik at de ikke er tiltrekkende nok for minoritetsungdommen.

 

Allikevel mener jeg at så lenge minoritetsungdom ikke velger å delta, og dermed forholder seg tause, vil vi bli fremstilt som en "stakkarslig gruppe". Denne tausheten vet jeg ikke er representativ for minoritetsungdommer flest - vi er oppegående og flinke mennesker. Men tausheten tolkes som: "Kjære mor, jeg trenger å bli integrert".

 

Forhåpentlig vil det ikke vare lenge til flere ungdommer bryter denne tausheten og sier:

 

"Her er vi, og her er det ingen kjære mor. Det handler om vårt samfunn, vårt hjem og vårt folk som har tatt vare på oss og gjort vår oppvekst mulig".

 

Kom på banen, karer

Hverken store pengebeløp til prosjekter eller til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) kan gjøre minoritetsungdommer mer integrert - eller dette samfunnet sikrere. Ingen konferanser med minoritetsungdom som tema kan representere disse ungdommene. Det eneste som hjelper, er at minoritetsungdommen selv kommer på banen og deltar i samfunnet. Og at vi kjemper for våre saker ved bruk av de kanaler som er tilgjengelige for samfunnets medlemmer generelt.

 

Bare på denne måten kan man unngå den fremmedfrykt som nå retter seg mot minoritetsungdommen. Og dermed kan man spare majoritetsbefolkningen for bekymringer.

 

Samtidig er dette den riktige veien å gå - om man ønsker å være et forbilde for dem som er yngre enn dem.