Shahd Samer Okal ble åtte måneder. Søsteren Mariea ble fem år.

De to søstrene og moren deres er tre av de siste ofrene for Israels krig mot palestinerne. Onsdag, da verdens mektige satt i Roma for å diskutere fred i Libanon, var en av de blodigste dagene på lenge i Gaza.

– 25 mennesker er drept her siste døgn, sier sykepleier Merete Taksdal fra Palestinakomiteens kriseteam på telefon fra Gaza by. Ifølge AFP var flere av de drepte barn. Sju av de drepte skal ha vært militante.

– Israelerne skyter med tanks mot boligblokker nord i Gaza. Ødeleggelsene i Rafah er enorme. Antall skadde skal være over 90, ifølge ambulansetjenesten. Og skadetallene øker hele tiden. Folk er innstilt på å yte en innsats, men det er jo begrenset hvor lenge man kan jobbe døgnet rundt. Jeg snakket med en ambulansesjåfør som hadde vært på jobb i 24 timer. I den perioden hadde han vært involvert i behandling eller transport av 40 skadde. Og vi snakker om alvorlige skader, med avrevne kroppsdeler, og skadde barn, forteller Taksdal.

Stadig verre

Det overbelastede helsevesenet knaker i sammenføyningene.

– Ambulansesjåførene forteller at når de leverer skadde på sykehuset, er det nesten ingen steder å sette beina, der er pasienter og pårørende overalt. Sykehusene forsøker å overføre de minst skadde til andre nivåer i helsetjenesten så fort de kan. De logistiske utfordringene er enorme.

Taksdal har vært to ganger før i Gaza. Sist i 2001, da var det israelske veisperringer inne på Gazastripen. Nå er det i stedet en jernring rundt, og folk tør ikke gå på stranden av frykt for å bli skutt av israelerne.

– Noe som også er nytt, er palestinernes sterke opplevelse av at vanlige regler ikke gjelder for dem, og det altoverskyggende spørsmålet om hvordan verden kan la dette skje. Sjøl om palestinerne ikke forventer så mye, er de veldig forundret over det internasjonale samfunnets stilltiende aksept. I dag hadde noen hørt på radioen her at Tromsø hadde innført boikott av israelske varer. Det ble lagt merke til, de ble veldig glade for det, og spurte meg om det var sant. Jeg svarte at jeg visste ikke, men at jeg visste at de drev aktivt solidaritetsarbeid der, forteller Taksdal.

Alle hun snakker med sier at situasjonen i Gaza stadig blir tøffere, i en nedadgående spiral. Det handler om mangel på strøm, drivstoff, forsyninger. Foreldre som ikke tør sende barna ut for å leke. Familier pakket sammen i små leiligheter uten strøm. Og stadig flere drepte og sårede.

– Det er jo grenser for hvor mye forverring av en allerede fryktelig situasjon man kan tåle, sier den erfarne hjelpearbeideren.

Sjølstyre en illusjon

Også på Vestbredden øker terroriseringen av palestinerne.

Israel meldte i går at de hadde avsluttet en ukelang hermetisk stenging av området. Trond Peter Stamsø Munch fra Trondheim har nylig kommet hjem etter en rundreise i Midtøsten, og står i jevnlig kontakt med palestinske venner på Vestbredden. Han påpeker at også såkalt normal situasjon innebærer at folk må gjennom sperringer hele tiden.

– Vestbredden er etter Osloavtalen delt opp i A-områder, der palestinerne skal ha sivil og militær kontroll. C-områder, der Israel skal ha militær og sivil kontroll, og B-områder, noe midt imellom. Over halvparten av Vestbredden er C-områder. A-områdene ligger som små grønne flekker på kartet. De er så små og spredt at hele tanken om sjølstyre er en latterlig illusjon. Også i A-områdene går israelske soldater ut og inn som de vil, og det lar verden dem få lov til.

Når folk skal fra A-område til A-område må de gjennom israelskkontrollert territorium, og bruker timer på kontrollpostene.

– Dette er ødeleggende for dagliglivet. Ei vi besøkte i Jeriko hadde ei søster som jobbet i Ramallah. Hun kom hjem om kvelden, sliten og bleik og trøtt, etter timer i kø. En tur som kan ta et kvarter tar gjerne flere timer.

Frykter fordriving

Stamsø Munch forteller at situasjonen også på Vestbredden er blitt dramatisk forverret de siste månedene, og at det ser ut som om Israel har bestemt seg for å slå ut sjølstyremyndighetene også på lokalplan. Jeriko, som han besøkte, har vært et slags glansbilde blant A-områdene, et av de få stedene sjølstyret fungerte. Jeriko er styrt av Fatah, men rammes likevel hardt av boikotten av Hamas-regjeringen.

– Byadministrasjonen i Jeriko fortalte at nå så det ut som om at ei ny linje fra Israel er å aktivt hindre sjølstyret i å fungere sjøl på mikronivå. Nylig gikk soldatene inn på et sosialkontor i Jeriko, knuste pc-ene, vinduer, dører, møbler, og brant papirene.

Han siterer fra et brev fra en venn i Jeriko:

«Vi er på vei mot det ukjente. De siste hendelsene skadet oss. Tragedie og død kommer. Du kan ikke forestille deg hvordan man føler seg når man ser uskyldige bli drept. Det er blitt veldig lett å drepe barn. Bildet har endret seg. Det er blitt en regional konflikt, og den eneste taperen er det palestinske folket.»

– Vennen min er svært bekymret. Han sier at situasjonen minner om tiden rundt 1921 og 1948, blodige perioder med store tap for det palestinske folket. Han frykter at det går mot en storstilt fordriving av palestinerne, sier Stamsø Munch, og tilføyer:

– Og når en ser hvordan Israel behandler palestinerne, så får en jo en klar følelse av at det er det de egentlig ønsker.

http://www.klassekampen.no/kk/index.php/news/home/artical_categories/utenriks/2006/july/gaza_og_vestbredden_tynes