Safsaf - Oslo : Denne artikkelen av Johan Galtung er et viktig supplement til Jostein Gaarders modige og viktige Israel-kritikk i Aftenposten. Den er skrevet på engelsk og blir spredt internasjonalt gjennom Galtungs nettverk Transcend. Jeg har oversatt den til norsk og i samråd med Johan sendt den til Aftenposten søndag 6.8. Vi får se om den kommer på trykk. Nå er jo avisene fulle av for eller mot Gaarder - ikke av selve saken. Men tross alt - flere er begynt å reagere offentlig.

 

Johan Galtung: Midtøsten - byggesteiner for fred.   

 

Den ufattelige tragedien som utspiller seg i denne sjette krigen mellom Israel og den arabiske verden bør tvinge oss til å konsentrere seg om hvordan en fredsløsning kunne se ut. Byggesteinene ligger klare, men de er truet spesielt av de som slutter å tenke nettopp når det trengs mest. Byggesteinene er:

  1. Sikkerhetsrådets resolusjoner nr 194 og 242, som krever tilbakevending for palestinske flyktninger, og at Israel trekker seg tilbake til grensene fra 1967 (altså før junikrigen).
  2. Resolusjonen fra Palestinas nasjonalråd fra 15. november 1988, som aksepterer en tostatsløsning.
  3. Forslaget fra Saudiarabia i 2002 om at Israel trekker seg tilbake til 1967-grensene, mot diplomatisk anerkjennelse fra alle arabiske stater.

 

Hvis vi setter byggesteinene på plass får vi to nabostater, med Øst-Jerusalem og det meste av Vestbredden tilbakeført til Palestina (Israel har allerede trukket seg ut av Gaza), Golanhøydene er tilbakeført til Syria, og noen mindre grenseproblemer løst, i enkelte tilfeller gjennom kreative løsninger. Ingen revolusjon. Bare sunn fornuft.

 

Men det finnes også minimums- og maksimumskrav på begge sider.

 

Palestina har tre minimumskrav, som det ikke kan forhandles om:

 

Israel har to minimumskrav, som det ikke kan forhandles om:

 

Alle fem målsettinger er både legitime og forenlige.

 

Palestinsk legitimitet er basert på århundrelang bosetting, og jødisk legitimitet på territoriell tilhørighet ifølge deres kulturarv, og at de har vært bosatt der i fortiden. Legitimiteten er ikke basert på jødenes lidelser påført dem av tyskere og andre europeere. Et eventuelt territorielt krav på det grunnlaget må stilles til Tyskland.

 

Kravene er forenlige fordi de kan oppnås gjennom en tostatsløsning som inkluderer 1967-grensene. Det kommer jeg tilbake til nedenfor.

 

Men det finnes også maksimumskrav: Et Eretz-Israel som definert i 1. Mosebok, mellom Nilen og Eufrat (eller noe lignende), og på den palestinske/arabiske/muslimske siden ikke noe Israel i det hele tatt, landet visket ut av kartet. Disse kravene er helt klart uforenlige. Men de er også illegitime. Det finnes mer enn et de facto grunnlag for en jødisk stat, selv om denne bibelske utstrekningen aldri har vært en del av grunnlaget.

 

Hvor sterke er maksimumskravene? En av de store tragediene i denne krigen er at det styrker maksimalistene på begge sider, ikke bare det gjensidige ”hatet”. På Israels side vil noen mene at grensene ikke kan trekkes langt nok ut, særlig når det gjelder avvæpning av Israels fiender. De som mener dette blir flere for hver dag, hver uke, hvert år (?) av krigen. På den arabisk/muslimske siden vil noen mene at løsningen på Israel-spørsmålet er intet Israel i det hele tatt. Det blir utvilsomt flere og flere av dem også.

 

De to maksimumsposisjonene er emosjonelt og intellektuelt tilfredsstillende, fordi de er enkle og lette å forstå. Og de kan ikke føre til annet enn uendelig krig. Araberne må akseptere NOE Israel, men ikke det forvokste og krigerske monstret vi ser i dag. Jødene må forstå at bosettingskolonialsme OG okkupasjon OG fortsatt ekspansjon aldri vil skaffe dem sikre grenser. Veien til sikkerhet går gjennom fred. Det finnes ingen vei til fred som går gjennom en sikkerhet bygd på eliminering av Hezbollah med folkelig støtte og et demokratisk valgt Hamas. Det som kanskje kunne virke i forhold til små og dårligere funderte grupper vil aldri virke i dag.

 

Nye grupper kommer til å dukke opp hele tiden. Regjeringer kan bestikkes eller trues til å føye seg, men aldri folket selv. Bak Israels kolonialisme – også bak bosettingskolonialismen - står noen få økende motvillige regjeringer: USA, Storbritannia, og Australia. Bak Palestina står den muslimske og arabiske verden – vesentlig større, kanskje 1.3 milliarder som stadig øker, mot 0.3 milliarder, som minsker.

 

En mellomposisjon for fred må gjøres like overbevisende. Et mulig møtepunkt er 1967-grensene med enkelte revisjoner, og tanken om to stater, begge med hovedsteder i Jerusalem

(slik kunne Jerusalem bli en konføderasjon av to byer, Øst og Vest).

 

Men to krav må likevel oppfylles: Israels krav om sikkerhet og Palestinas krav om retten til delvis tilbakevending av flyktninger.

 

Saudi-Arabias anerkjennelse er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig vilkår for en positiv fredsløsning. Uavhengige stater kan anerkjenne hverandre og likevel gå til krig. Statene må veves sammen i et nettverk av positiv gjensidighet som gjør freden ønskelig for begge parter.

 

Israel ønsker sikre grenser. Hvorfor ikke fokusere på de fem nabolandene Libanon, Syria, et fullt anerkjent Palestina, Jordan og Egypt? Forestill deg at disse fem nabolandene i tillegg erklærer seg villige til å vurdere et Midtøsten-fellesskap, omtrent som EU, som en hovedgarantist for varig fred i dette området? Den formelen som ble brukt for Tyskland bør også kunne brukes for Israel.

 

NGO-avtalen fra Geneve er ubrukelig fordi den ikke tar hensyn til tre vesentlige punkter:

 

Denne fredsløsningen er overbevisende fordi den er så åpenbar.

 

Men ikke åpenbar for lederne i Israel og Vesten som nå er på full fart nedover Vietnam-sporet, der Israel/Libanon = USA/Vietnam. USA vant ikke, og trakk seg ut. Det samme vil skje med Israel. Lenger ned langs det samme håpløst stupide sporet venter 11. september og Irak.


 

Det finnes en idé om et todelt Libanon, med internasjonale styrker som opprettholder freden i sør isolert fra to ytre onder: Syria og Iran. Denne ideen dømt til å mislykkes, slik som i Vietnam. Hezbollah er en del av Libanon slik ”Vietcong” var det i Vietnam. Våpen er det lett å skaffe seg.

 

Det vilkårlige drapet på sivile, slik Israels hærsjef general Dan Halutz har uttrykt det: å bombe 10 bygninger i sjia-distriktet i Beirut for hver katusja-rakett mot Israel, og å ”bombe Libanon 20 år tilbake” (El Pais 28.7, Haaretz og Jerusalem Post, USA har sagt ”tilbake til steinalderen”). Den endelige brøken kan vise seg å bli nærmere Hitlers beryktede ordre fra 1941 om å henrette 50 sivile for hver tysk soldat som ble drept av ”terrorister” (de brukte det uttrykket): Lidice i Tsjekkia, Oradour-sur-Grane i Frankrike, Kortelisy i Ukraina. I dag er det meste av Libanon blitt utsatt for kollektiv straff. Og for Israel er jødiske liv mer verd enn arabiske liv.

 

Det finnes en naiv oppfatning om at volden forsvinner hvis Hezbollah blir avvæpnet, i tråd med sikkerhetsrådets resolusjon 1559. Men 1559 har ingen mening uten 194 og 242. Israel kan ikke velge den resolusjonen de ønsker og stole på at USA vil kontrollere FN for bestand. Og Hezbollah oppstår på nytt.

 

DET FINNES EN KONFLIKT, KONFLIKTEN SKRIKER PÅ EN LØSNING, LØSNINGEN FINNES, OG VIL EN DAG VÆRE LIKE OPPLAGT SOM EF/EU

 

Alle må arbeide for en reell fred som et politisk supplement til en øyeblikkelig våpenhvile av humanitære årsaker. Å hjelpe Israel til å vakle nedover langs Vietnam-sporet er blind solidaritet, ikke en reell vennetjeneste.

 

Og hva med Israel selv? En ny generasjon ville tjene på å stille spørsmål ved klokskapen i den sionistiske ideologen Vladimir Jabotinsky som har inspirert Begin, Netanyahu, Sharon og nå Olmert.   For Jabotinsky ser det ut til bare å eksistere to muligheter: enten ”avmektig ydmykende selvoppofring, eller kjempende, uovervinnelig raseri” (Jacqueline Rose, ”The Zionist Imagination”, i the Nation, 26.62006, s 34). For Jabotinsky var jødene blitt ydmyket og vanæret av volden, og hans svar var kamp og vold. Bortsett fra at denne visjonen gjør vold til en hjørnesten for menneskelig eksistens, mangler den også det tredje elementet: forhandlinger, løsninger, fred.

 

Og de arabiske muslimene? Noen liknende. Men islam åpner for en tredje mulighet, ikke bare ”dar-al-Islam” og ”dar-al-Harb” (fredens hus og krigens hus). Det finnes også et ”dar-al-Ahd”, sameksistensen med de vantro – kanskje innen et fellesskap som verken er for tett eller for fjernt. Kanskje kan det også bli en Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Midtøsten. Dagens generasjon ville også tjene på å utvikle og konkretisere en slik tanke, allerede nå.

 

Når kommer disse generasjonene, hvor langt tilbake er vi satt? Vanskelig å se. De tre byggesteinene for fred har vært der en stund, men intet har sett ut til å være akseptabelt for Israel. Byggesteinene kom aldri med i den offentlige debatten. Ytre press vil bare bekrefte den sterke Jabotinsky-dikotomien. Hvis Israel vil ha sikkerhet, må det vanlige Israel ønske fred.

 

Da har vi bare maksimalistene igjen. Deres sterkeste argument mot de moderate er ”dine forslag virker ikke”. Og det sterkeste motargumentet, slik det ble for ETA og IRA, er å vise at de tar feil.  

www.safsaf.org