I 2005 ga Fisk ut boka «The Great War for Civilisation: The Conquest of the Middle East», et mastodontverk på 1400 sider, en gjennomgang av hva Vesten har gjort for å kunne beholde kontrollen over Midtøsten.

I dette intervjuet går Robert Fisk blant annet hardt ut mot vestlige mediers dekning av krigen i Midtøsten. På spørsmål om hva som gir ham håp i Midtøsten svarer Fisk med et enkelt ord: Ingenting.

Intervjuet er gjort av den svensk-palestinske frilansjournalisten Hanin Shakrah, og har også stått på trykk i det svenske avisa Flamman.

Hizbollahs rolle

Jeg møter Robert Fisk i hans hjem i det vestlige Beirut, med utsikt over Middelhavet og det israelske krigsfartøyet som vokter havnen. Det har vært ti fryktelige dager i Libanon, ti dager med omfattende ødeleggelse av infrastruktur, sykehus, veier og menneskeliv.

– Robert Fisk, hva er det som skjer i Libanon akkurat nå?

– Det vi ser er en repetisjon av den samme teatralske kyniske krigen vi så i 1978, 1982, 1993 og 1996. Israelerne tror at de er på et korstog mot verdensterroren, denne gangen med hjelp fra Bush. Libaneserne mener at de er ofrene, hvilket naturligvis er sant. Syrerne befester sin rolle i Midtøsten gjennom å bruke Hizbollah for å bestemme utviklingen, hvilket de gjør. Men det handler også om den gjennomtenkte og bevisste israelske ødeleggelsen av Libanon og landets konfesjonelt delte samfunn.

– Denne operasjonen må ha vært planlagt i måneder av Hizbollah. De må for eksempel ha vært klar over hvilken brutalitet Israel ville svare med. Da de angrep krigsfartøyet som lå utenfor kysten av Beirut, stod de ikke bare opp en dag, etter å ha spist litt humus, og sa: «Der ligger et israelsk krigsfartøy, det skyter vi på.» De ventet i uker på det skipet, de visste at det skulle komme, og raketten ble skutt fra Jennah. For flere uker siden sendte Hizbollah et lite ubemannet spaningsfartøy over det nordlige Israel og identifiserte det israelske militærets hemmelige kontrollsenter, en plass som heter Miron og som i Israel er kjent som Operasjon Apollo. Og de plasserte raketter på toppen av fjellet. Målet har vært å produsere det samme brutale svaret som Israel nå har vært så vennlig å bistå Hizbollah med.

– Hva vinner Hizbollah på denne operasjonen?

– De viser hvem som faktisk kontrollerer Libanon. Tror du det er mister Siniora som styrer Libanon, han som gråter på tv? Neppe.

– Regner de da kaldt med de hundretalls sivile libaneserne som kommer til å dø i angrepene?

– Ja, det er jeg sikker på at de gjør, på et veldig kalkulert vis.

Skjev rapportering

– I Sverige handler det meste av rapporteringen herfra om den israelske soldaten i Gaza som ble tatt til fange, de to soldatene i Libanon som ble tatt til fange og om de hjemvendte turistene som har sittet fast i Libanon.

– Det er ikke slik min avis har rapportert herfra. Vi har snakket mye om den utallige mengden sivile dødsofre i Libanon, og de like grusomme, men i en mye mindre skala, sivile dødsofre i i Israel.

– Hvorfor er da rapporteringen så skjev?

– Dette kan vi snakke om i timevis. I USA er mediene stort sett pro-israelske, ettersom den israelske lobbyen kommer til å fordømme dem og kalle dem antisemittiske dersom de kritiserer Israel for mye. I Storbritannia har vi samme problem, men min redaktør ber dem bare om å forsvinne.

– Mennesker som kaller hederlige kritikere av Israel for antisemitter, gjør den virkelige antisemittismen stuerein. Det er fullstendig løgn. Vi er ikke antisemitter, og min redaktør har tatt stilling for å alltid trykke sannheten, uansett hva noen sier om oss, og det er også det vi gjør. Men jeg skjemmes over den generelle rapporteringen i vestlig presse, med noen få lysende unntak som Corriere delle Sera, Irish Times, en eller ett par mindre nyhetstidsskrifter i USA, The Independent, The Guardian. Det er patetisk, virkelig patetisk. Jeg så på BBC og deres massive kraftanstrengelse for å insinuere at Israel lider like mye som Libanon, det er skammelig å høre på.

– Tror du dette kommer til å forverres alt ettersom krigen går videre?

– Jeg vet ikke, krystallkula mi har gått i stykker.

– Jeg har lest boka di …

– Har du lest den? Herregud, da kommer jeg og forhører deg om den til jul.

– I boka sier du at du er overrasket over at den arabiske og muslimske verden har vært så tilbakeholdne i sin reaksjon mot Vesten.

– Ja, det er jeg, men jeg vet ikke hvor lenge det kommer til å vare. Jeg var nede i Cherifa, der de drepte alle de menneskene i et boligkvarter, og man kan ikke en gang finne dem. Jeg husker at jeg da tenkte at et nytt 11. september kommer til å finne sted. Ideen om at man alltid skal kunne stole på at den muslimske verden skal svelge straff etter straff, er ren galskap. Araberne ser jo på Al-Jazeera, og ser det halshugde barnet som vi ikke viser i Vesten.

Israelsk blokade?

– Jeg har intervjuet flyktninger på en skole i Aicha Bakkar, som administreres av Hizbollah. Alle flyktningene fortalte om hvor mye de elsker Hassan Nasrallah, og at han er den eneste lederen i Midtøsten som virkelig gjør noe mot israelerne. Hvor farlige er Hizbollah egentlig for de amerikanske og israelske interessene i Midtøsten?

– Om Hizbollah kan mane fram denne barbariske responsen som vi ser foran oss nå, da blir plutselig Hizbollah veldig viktige. De blir Syria og Irans finger i Midtøsten. Eller om man som amerikanerne tror at det finnes et system og et aldri avtagende nettverk av verdensterror – en kreftsvulst i den libanesiske kroppen, som den israelske generalkonsulen i New York kalte det i går, ettersom det var akkurat det den israelske statsministeren Menachem Begin kalte palestinerne i 1982, og akkurat det Shimon Peres kalte dem i 1986. Men alle disse pratmakerne, som jeg kaller dem, Ehud Olmert og Nasrallah med flere, de prater mer om følelser enn om fakta. Det er skitprat. Ehud Olmert sier at de aldri kommer til å forhandle om fanger, ikke sant? Israel har alltid forhandlet om sine fanger, og de kommer virkelig ikke til å slutte nå. Så de kommer til å gjøre det denne gangen også, og i framtida. I 2004 byttet de 1054 arabiske fanger mot to døde israelske soldater og en israelsk spion. Det er jo underlig.

– Men jeg tror ikke de kommer til å invadere det sørlige Libanon. De sender kanskje tropper over grensen, men de kommer ikke til å forsøke å ta området, ettersom de ville ha fått nesene sine klipt av. Hizbollah ville ha elsket det om israelerne forsøkte å erobre det sørlige Libanon.

– Israelerne sier at de har en blokade av libanesisk farvann, men det finnes ingen slik blokade. Siden forrige fred, da Hizbollah traff deres krigsfartøy og drepte fire av besetningen, da brant skipet i 15 timer, og de mistet nesten skipet, det sank nesten. Det finnes ingen skip fra den israelske flåten her, fordi de ikke vil risikere å bli senket. Det eksisterer ingen blokade av libanesisk farvann, men BBC står og påstår at det er tilfelle. Selvsagt kan de ikke ha sine skip her, men vestlige journalister må lære seg å slutte å bruke deres språk og føre løgnene deres videre. Alle fartøy sier at de har israelsk tillatelse til å reise inn og ut av Beiruts havn, men ærlig talt tror jeg ikke et fransk krigsfartøy behøver å be om tillatelse.

– Og hvorfor skulle et skip med skandinaviske sivile behøve å be om tillatelse fra Israel for å forlate libanesiske havner?

– Riktig. Det burde du spørre skandinavene om. Det er underlig, men det er det de gjør. De ber om fritt leide for å tre inn i libanesisk farvann. Jeg ville ha forstått det om de ville evakuere folk i Haifa, men Beirut? Gjennom å be dem om tillatelse overlater man jurisdiksjonen til Israel.

Medienes sensur

– Sensuren Israel forsøker å tvinge på mediene i det nordlige Israel, og den Hizbollah nå forsøker å innføre her i Libanon, har knapt vakt noen reaksjoner, men blitt sett på som naturlig i en krig. Hvordan mener du mediene bør handle?

– Mange arabiske nyhetsmedier har direktesendinger om bombingene, Al-Jazeera, LBC, Al-Arabiya og så videre. Hvem er det som forsøker å få kneblet de arabiske kanalene først? Jo, Israel. I dag skjøt Israel i stykker LBC og Al-Manars tv-master. Men ingen forsøker å få kneblet israelske tv-stasjoner.

– Men hvorfor da denne respekten for sensuren?

– Alle respekterer sensur. Alle påtvinger seg selv en selvsensur. Jeg gjør ikke det, men mange gjør det. Det er ikke slik at alle sier: «Vi må skrive det samme.» Men det har blitt en vane: Jeg vil ikke kalle dem «okkuperte områder» for jeg vet at min redaktør kommer til å få klager, så jeg kaller dem «omstridte områder». Vi kaller ikke muren for en mur, men et «stengsel». Vi kaller det ikke for en koloni, men en bosetning, eller et «område». Gjennom en stadig forminsking i språket forvandler man palestinerne til irrasjonelle voldsutøvere. For hvorfor kaster palestinere stein mot israelske tanks om det handler om en liten trefning som det er mulig å løse over en kopp te, eller i en rettssal? Journalister tilpasser seg dette, det blir en vane. Man vil ikke være en kontroversiell journalist. La oss bare få ut storyen. Aller kommer til å forstå hvorfor, eller hva?

– Det er et tydelig fenomen blant svenske journalister at om de bruker et kritisk språk mot Israel, vil de bli anklaget for å være ensidige og sendes hjem for å skrive travtabellen eller noe lignende.

– Det er patetisk og fullstendig unødvendig. Hitler drepte seks millioner jøder. Alt er sant. Men vi er ikke ansvarlige, vi er en ny generasjon. Jeg ble født i 1946, min far slåss mot tyskerne i første verdenskrig, og i andre. Min mor deltok i andre verdenskrig, for flyvåpenet. Og jeg får brev som sier til meg at min mor er Adolf Eichmanns datter. Det er uakseptabelt.

Motsetningen

– Hva gir deg håp i Midtøsten?

– Ingenting.

– Ikke noe?

– Det eneste håpet som finnes her er at så mange unge libanesere ble sendt utenlands under borgerkrigen for å utdannes, i Genève, Paris, London og New York. Nå er de kommet tilbake for å bygge opp landet sitt igjen, og vil ikke dras inn i en ny borgerkrig. De har blitt voksne.

– Og nå flykter de fra landet.

– Ja, nå flykter de fra landet igjen, og jeg klandrer dem ikke. I dette landet finnes det en iboende motsetning: Det kan ikke være en moderne stat så lenge det finnes et konfesjonelt system der presidenten må være maronittisk kristen, mens statsministeren må være sunnimuslim og talsmannen må være sjiamuslim. Men om man skulle se bort fra religiøs tilhørighet, da opphører landet å være Libanon. Det er problemet.

Svensk-palestinske Hanin Shakrah er frilansjournalist og medlem av Ung Vänster. Hun skriver blogg fra Libanon: www.lebanontrip.blogspot.com