Miryam Shomrat er sikker på at i den tause majoritet har Israel flest venner. Men hun skulle gjerne hatt mer kustus på presse og politikere her i landet.
Den som har et ærend i den israelske ambassaden i Oslo, slipper å huske adressen. Parkveien 35 er en festning som annonserer seg selv. På lang avstand. Fire solide biler fra Oslo politikammer står oppmarsjert på den ene siden av gaten; et lite vakttårn merket «Politi» på den andre, samt en rekke israelske sikkerhetsvakter som ser ut til å komme fra ingensteds idet man nærmer seg og saktner gangfarten. «Good morning?» sier en velkledd, mørk mann undersøkende allerede før jeg har stanset. Jeg forteller at jeg har en avtale med Madam Ambassador klokken 10, han nikker kort og snakker hebraisk inn i jakkeermet. Og før Dagsavisens utsendte er vel inne i et kontorlandskap der alt er tilsynelatende normalt, er vi gjennomspurt om ansettelsesforhold og hvem som har gjort hvilke avtaler med hvem og når og hvordan og om noen har kontaktet oss på vei til ambassaden; vesker, mobiltelefoner og kameraer er plukket fra hverandre, legitimasjon er avlevert og beholdes – alt i et interiør denne journalist bare har sett på dokumentarer om høysikkerhetsfengsler i USA. I en sikkerhetssluse med armerte dører og nokså lite oksygen plundrer vakten lovlig lenge med låsen. Jeg slår en vits om at «Ser man det, de har skiftet lås mens du var ute på plenen en tur», og angrer umiddelbart. Det finnes situasjoner der vitser og sikkerhetsvakter ikke nettopp er kompatible størrelser. Krig, for eksempel. Men han ler, og beklager faktisk oppstyret.
På ambassadørens kontor er det behagelig kjølig, og litt dunkel belysning. Fotografen bemerker en avlang dingseboms under skrivebordet, og ambassadøren slår hendene sammen.
– Jeg ante ikke hva det var før jeg besøkte Haakon Lie og så at han hadde en maken. Han forklarte meg at det var kunstig sol! Så når det mørkner om ettermiddagen høst og vinter, tar jeg den fram en liten stund. Jeg liker dette huset veldig godt, sier Miryam Shomrat. – Men dette er ikke et rom som er laget til å arbeide i.
Skjønt arbeide må hun. Ferien er innstilt. Hjemlandet er i krig, og ambassadøren under konstant bombardement fra medier og politikere. Hun er blidt imøtekommende, avslappet, men årvåken, finslepet engelsk snakkes lavmælt med hebraisk aksent. Hun kom til Norge i september i fjor med en programerklæring om å forbedre de bilaterale relasjonene mellom Norge og Israel, om å øke kontaktflaten økonomisk, kulturelt og intellektuelt. Imidlertid handler det om konflikt nesten hver gang hun dukker opp i norske medier. Shomrat sukker.
– Det er problemet med Norge. I det israelske utenriksdepartementet er dette landet betraktet som spesielt utfordrende. I løpet av de seneste årene er mediene og den offentlige opinionen blitt ekstremt kritisk og ensidig i sin holdning til Israel. De tidligere regjeringene reduserte dessuten de bilaterale relasjonene i forhold til den israelsk-palestinske konflikten. Selv om den nåværende regjeringen, i alle fall Arbeiderpartidelen av den, i større grad ser verdien av slike relasjoner, er det svært uheldig det som foregår i Midtøsten akkurat nå, på alle måter.
– Man kan vel vanskelig ha en relasjon der kritikk ikke inngår?
– Jeg betrakter Israel og Norge som venner, og kritikk er en naturlig del av et vennskap. Jeg forventer ikke blind støtte, men opplyst kommunikasjon der grunnleggende fakta ikke blir ignorert.
Vi er der altså allerede. Bare øyeblikk tidligere har Miryam Shomrat fortalt om moren som gikk høygravid rundt i heten den 18. april 1942 i Tel Aviv, engstelig for at hennes første barn skulle komme til verden på Hitlers fødselsdag den 20. Anstrengelsene bar frukter; Miryam kom den 19. april. Hun har fortalt om den omskiftelige barndommen i Palestina før opprettelsen av staten Israel i 1948, om krigen, om oppfinnsomhet og nøysomhet og matrasjonering, om den brennende sanden som sivet inn i sandalene på veien til den første barneskolen som ble opprettet i 1881, om besteforeldre som forsvant i tyske konsentrasjonsleirer, og om en far som slapp ut av leiren Buchenwald på betingelse av at han forlot landet.
– Men det var jo ikke mulig å få visum. Det er det ingen som snakker om lenger. Men den britiske konsulen i Köln skaffet ham utreisevisum ulovlig. Den mannen reddet 5.000 menneskeliv på den måten, men selvfølgelig ble det oppdaget. Han ble kalt hjem til England. Hva som skjedde med ham, vet ingen.
Men vi er altså kommet dit, til konglomeratet av konflikter som tar liv i Midtøsten hver eneste dag, og som får folk i resten av verden til å fly i strupene på hverandre like ofte. Til refrenget som lyder «Israels rett til å forsvare seg», der blandakoret svarer «Ja, men&» Både journalist og ambassadør trekker pusten. Den såkalte avvæpningen av Hizbollah i Sør-Libanon har pågått i over to uker, tapet av sivile israelske og libanesiske liv er i forholdet én til ti.
– Jeg kan forstå at kidnapping av et lands soldater foretatt av en fremmed milits er uakseptabelt for en hvilken som helst regjering. Men er ikke represaliene en smule ute av proporsjoner?
– Et aspekt som får altfor lite oppmerksomhet, er at etter år 2000 har Hizbollah etablert seg sør i Libanon med 12.000 stridshoder rettet mot Israel. Ulykkeligvis er de bevisst plassert i sivile boligområder. Når en pilot flyr over et hus der man kan se våpenmunninger stikke ut av vinduet, kan han bare håpe at det ikke befinner seg uskyldige sivile der inne. Det ble sluppet flygeblader som oppfordret sivilbefolkningen til å trekke seg ut.
– De flygebladene ble sluppet først etter at infrastrukturen i Sør-Libanon var ødelagt.
– Nei. Jo. Du har delvis rett. Men bare bruene. Og flyplassen, men bare rullebanen. Det hadde bare tatt dem noen timer å reparere rullebanen.
– Ja vel? Men hva med Røde Kors sine ambulanser som ble angrepet på mandag?
– Hvor så du dette? CNN? BBC?
– Jeg så det på en norsk nyhetssending, og avisene har bilder i dag. Godt merkede ambulanser er bombet til vrak.
Shomrat hever stemmen. – Vel. Det er krig! Jeg har ikke sett avisene i dag, men jeg tror ikke at den israelske hæren bevisst sikter på merkede ambulanser. Som regel har man ikke øyekontakt med målet, og derfor er det ikke nødvendigvis slik at man ser Røde Kors-merkingene.
– Men er ikke Israel bekymret for Hizbollahs eventuelle økende popularitet?
– Vi er klar over dilemmaet, og Hizbollah må betale en veldig høy pris. Iran som støtter Hizbollah ønsker seg en radikalisering av regionen, og man kan ikke belønne terrorister for handlingene deres. Hizbollah angriper for å trekke oppmerksomheten vekk fra Irans våpenprogram og har vanskeliggjort forhandlinger som kunne ha funnet sted.
Men tross at FNs sikkerhetsresolusjon 1559 krever at Hizbollah blir avvæpnet, og at internasjonal rett anerkjenner Israels rett til å forsvare seg, og at G8-landene og EU nylig er kommet til samme konklusjon kombinert med en streng oppfordring om å vise moderasjon, har ikke Norge vært alene om å karakterisere krigshandlingene i Libanon i kraftige ordelag. I løpet av de siste ti dagene har flere statsledere brukt formuleringer som ikke er til å misforstå.
– De har ikke fordømt. Norge er alene om å fordømme. G8 og EU brukte ikke uttrykket fordømme om Israel, derimot gjorde de det om Hizbollah.
– Frankrikes president Jacques Chirac brukte ord som vanskelig kan tolkes annerledes?
– Kritikken var kraftig, men han fordømte ikke. De aller fleste europeiske land gjorde ikke det.
Etter at intervjuet har funnet sted, må Israel imidlertid tåle krass kritikk for bombingen av en FN-utpost i Libanon, der fire FN-observatører mistet livet. Ambassadøren kommenterer hendelsen slik på e-post: «Israel uttrykte umiddelbart at man beklaget denne tragiske hendelsen. Hvis det var israelske granater som drepte de fire FN-observatørene, så var ikke det intensjonen. Det vi vet nå er at Hizbollah kun var få meter fra FN-utposten. Vi vet dette fordi den canadiske offiseren beskrev dette i en e-post til en tidligere kollega i Canada.»
Miryam Shomrat har ikke vært diplomat i 30 år for ingenting. Og innen diplomatiet er ordvalget uhyre viktig. Skjønt egentlig studerte hun kunst og arkitektur ved kunstakademiet Bezalel i Jerusalem, før hun traff diplomaten Zvi Thomas Shomrat og giftet seg med ham. Han ble utplassert ved ambassaden i Bonn i 1965, hvor det var jobb til Miryam også.
– For en ung israelsk jøde å være utplassert i Tyskland så kort etter at diplomatiske relasjoner var gjenopprettet, var veldig stort. Da han døde altfor ung av uhelbredelig kreft noen få år senere, syntes jeg det var viktigere å videreføre det arbeidet han var begynt på, enn å være arkitekt. Det virket som et luksusyrke, å tegne hus til folk når landet vårt hadde så store problemer. Jeg har skiftet mening siden, sier Shomrat, og snakker om nødvendigheten av planlegging og struktur når befolkningen stadig øker.
Men karrieren har vært i utenriksdepartementets tjeneste, i Bern, Haag, Bonn, og så Berlin med ansvar for Øst-Tyskland da muren falt, før hun var ambassadør i Finland fram til 2003. Og hun velger altså å toppe et langt yrkesliv med utfordringen Norge.
Sist det ble hett om ørene var for kort tid siden, da Miryam Shomrat avslo å stille til portrettintervju i Dagbladet da hun oppdaget at det innebar å bli tegnet av Finn Graff. Samme morgen som dette intervjuet finner sted, har ambassadøren klaget Dagbladet inn for Pressens faglige utvalg på grunn av tegningen der Graff framstilte Israels statsminister Ehud Olmert som skyteglad nazikommandant. Hun er ikke nådig mot generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, og hever stemmen for annen gang under samtalen.
– Hvem er det han tror han snakker til?! Han kalte meg dum&
– Han kalte deg vel ikke dum, men sa at reaksjonen din var dum, og at du kanskje ikke kjente til karikaturens rolle.
– At jeg ikke skulle kjenne til karikaturens rolle? Jeg elsker karikaturer! Jeg har en stor samling karikaturtegninger hjemme. Jeg respekterer selvfølgelig de vide grensene til ytringsfriheten. Men også når det gjelder karikaturer må man vise beherskelse og anstendighet. Man kan ikke trykke en karikatur bare fordi man regner med å slippe unna med det. Ytringsfriheten er uangripelig og grunnlaget for ethvert demokrati, men prinsippet om ytringsfrihet er blitt misbrukt i dette tilfellet.
– Kokkvolds kommentar var kan hende farget av en annen karikatursak vi kjenner?
– Det er to forskjellige ting. Men når vi først snakker om det: Når muslimer oppfører seg voldelig griper det politiske Norge muligheten til å kommentere det. Bare fordi vi oppførte oss sivilisert, var det ingen som brød seg med det. Slikt er med på å prege den offentlige mening, og jeg betrakter det som uforsvarlig. Helt uforsvarlig.
Med Dagbladet skal hun alltids klare å skvære opp, men hva tror hun kommer til å bli utkommet av krigen?
– Det kan ingen si noe sikkert om. Men forhandlingene er begynt. Israel rydder vei gjennom et minefelt slik at den libanesiske regjeringen kan passere og gjenvinne kontroll over området. Hizbollah er ikke bare en fare for Libanon, men for andre land i regionen. Vi har støtte for det vi gjør. Og forhandlingene er begynt.
http://www.dagsavisen.no/dagens_navn/article2213573.ece