Oslo - Safsaf : Vingeklippet av den libanesiske utlendingsloven kjemper landets palestinske flyktninger for sin identitet og mot diskriminering. I den palestinske leiren Bourj el Barajneh gjør man så godt man kan for å styrke barnas følelse av tilhørighet.les mer
I dag er det barnas dag i den palestinske flyktningleiren Bourj el Barajneh i Libanons hovedstad Beirut. Sola varmer behagelig i det jeg går gjennom leirens åletrange smug, omringet av slitne kassehus med store og små skuddsår fra den libanesiske borgerkrigen 1975-1991, med påfølgende israelsk invasjon og leirkriger. Virvaret av elektriske ledninger ville nok gitt våre hjemlige e-verk og forsikringsselskaper bakoversveis.
Jeg er blitt invitert hit av Olfat Mahmoud, lederen for Women’s Humanitarian Organization, som også står for dagens arrangement. Vi skriver to måneder før sommerens altoverskyggende invasjon av landet.
- Welcome, sier Olfat når jeg dukker opp i skuret som er arena for dagens festligheter. Stedet er pyntet med ballonger i det palestinske flaggets svarte, grønne, hvite og røde farger, og alle barna har tegnet flagget på kinnet.
- Vi markerer 58-årsdagen for al-Nakba. Det var ingen lystig begivenhet, men for barnas skyld må vi vinkle det positivt, sier hun.
Al-Nakba betyr katastrofen. Det er palestinernes betegnelse på fordrivelsen i 1948, da 700 000 palestinere måtte flykte fra sionistenes militser og massakre. Mens Israel feirer den 14. mai som sin frigjøringsdag, ble de palestinske flyktningene ugjenkallelig utestengt fra Palestina den 15. mai 1948. Det er al-Nakba-dagen, som nå markeres noen dager på etterskudd.
- Vi gjør dette for å styrke identitetsfølelsen og for å gi håp, sier Olfat.
Barna tegner og skriver det de måtte ha på hjertet. Hiba på 13 år skriver brev til Kofi Annan om å få fortsette utdannelsen sin og om å få komme hjem til Palestina. Et hjemsted hun bare har opplevd gjennom besteforeldrenes fortellinger og Olfats arbeid. Izdikar på 12 viser meg et hjerte med de palestinske fargene som er revet av på midten.
- Det er for å vise at palestinerne er atskilt, forklarer hun.
De fleste tegningene gjenspeiler splittelse. Jeg stusser over Olfats utsagn om å gi håp. Israel har aldri akseptert FN-resolusjon 194 om at flyktninger som er blitt fordrevet under krig, har rett til å vende tilbake.
- Hva er alternativet til håp? At de skal innstille seg på et liv uten borgerrettigheter her i Libanon? spør Olfat retorisk, og legger til:
- Hvor lenge skal Israel få overkjøre det internasjonale samfunnets lovverk? Israelere og palestinere bør kunne leve fredelig sammen .
For flyktningene i Libanon blir det bare verre. De fleste er uten statsborgerskap, og siden 1990-tallet har de vært avskåret fra 72 jobber i landet. I Oslo-avtalen fra 1993 var de et ikke-tema, så FN og andre hjelpeorganisasjoner opplevde kutt i bevilgningene. I 2001 mistet de også retten til eiendom her i Libanon.
- Jeg har en leilighet utenfor leiren, forteller Olfat. – Men loven fra 2001 forbyr mine barn å arve den. Når jeg dør, vil den gå til den libanesiske staten. Jeg er glad i Libanon, men ser ikke på det som mitt hjemland.
Noen mener flyktningene bør skrinlegge kampen om å få vende tilbake og heller bare konsentrere seg om kompensasjon for eiendommene de mistet i Palestina.
- Vi har krav på både erstatning og å få vende hjem, vi har krav på et hjemland, sier hun, - Hva hjelper økonomisk erstatning når vi likevel ikke har pass, rett til jobb eller eiendom her?
Sommerens krigsutbrudd har forsterket håpløsheten. Leiren ligger i Sør-Beirut, men ble ikke bombet. Men veiene rundt ble ødelagte, så palestinerne hadde ingen steder å flykte. Som mange libanesere, ble de også avhengige av nødhjelp. Til Klassekampen den 20. juli 2006 sa Olfat:
- Det er verre enn under den israelske invasjonen på 1980-tallet. Palestinerne er fattigere, og Israels våpenteknologi er mer utviklet. Nå mangler vi vann, mat, medisiner og strøm.
Hiba på 13 har skrevet til Kofi Annan
Olfats organisasjon retter sitt arbeid mot kvinners behov. Kvinnene er familiens bærebjelke, og organisasjonens tiltak for barn og ungdom blir gjort for å avlaste dem.
- De er svært engstelige for barnas utdannelse og fremtid. Selv er de nokså uskolerte og kan ikke hjelpe barna med skolearbeidet, forteller Olfat. – De FN-drevne skolene er så små at barna må gå der på skift, så det blir begrenset tid til å sitte og jobbe. Vi har laget et ungdomsprogram for å hjelpe barna med skolearbeidet og aktivisere dem sportslig og kulturelt, blant annet med palestinsk dans og musikk.
Barna har tre-måneders sommerferie, og den kan bli lang i denne leiren med over 20 000 innbyggere på én kvadratkilometer uten noen lekeplasser. Så organisasjonen arrangerer utflukter og teltturer, gjerne i fjellene. Men denne sommeren ble det neppe noe av.
- Arbeidsledigheten gjør foreldrene frustrerte og maktesløse, det blir mye krybbebiting i familiene, og barna kan føle seg ubeskyttet. Vi har også rollespill hvor barna kan få utløp for tanker og bekymringer. Men vi kan ikke løse problemene, bare hjelpe dem å takle dem, for vi kan for eksempel ikke skaffe foreldrene jobb.
Olfat Mahmoud
- Spør vi kvinner hva de trenger, snakker de bare om familien sin, så vi må jobbe mer for å få dem til å bevisstgjøre egne behov, fortsetter Olfat. – Egen trivsel er jo en forutsetning for å være noe for familien. Vår kultur er ekstrem til å pålegge kvinnene omsorgsansvaret. Men nå er det lettere for kvinner enn menn å få jobb ettersom de fleste jobber finnes innenfor NGO-er. Kvinner er dyktigere på omsorg og mer medgjørlige, så de foretrekkes, sier hun.
Barna trives i hvert fall med dagens festligheter. De danser, byr oss voksne på snacks og vann, og jubler når de under spørrekonkurransen svarer riktig på spørsmål om palestinske byer, hva fordrivelsen fra 1948 heter og når massakrene i Sabra og Chatilla fant sted. Identitet er på både godt og vondt for palestinere i Libanon.
