Det utvidede Midtøsten: Fra Afghanistn til Sudan
Konfliktene henger sammen, retorikken på gata er den samme. Midøsten oppfattes som vårt nærområde, større engasjement for det som skjer der enn for eksempel det som skjer på Balkan.
¾ av de oppdagede oljeforekomstene ligger i Midtøsten.Situasjonen i Midtøsten er veldig alvorlig. Flere konflikter samtidig gjør at spenningen er veldig høy.
Irans atomprogram og økte ambisjoner. Irak. En sterkere sunni og shiamotsetning, særlig i Irak.Det er viktig å se disse konfliktene i sammenheng.
Terrorakse: Iran, Syria, Hamas og Hizbollah. Det nye er at USA ikke snakker med noen av dem. EU snakker ikke med Hamas. Vi har kontakt med alle, om ikke på politisk nivå.
Dobbeltmoral og dobble standarder. Gjør seg først og fremst gjeldende i forhold til implementering av FN-resolusjoner. Nr. 1559 (avvæpning av alle grupper i og utenfor flyktningeleirene, spesielt Hizbollah) og 1701 om Libanon. 1559, verdenssamfunnet er knallhard på implementeringen av denne resolusjonen, oppfattes som dobbeltmoral fra vestens side. Særlig USA kritiseres for å være selektive mht hvilke FN-resolusjoner de presser på for å gjennomføre.
Irak. Når selv amerikanske rapporter konklluderer med at terrorproblemene er større nå enn før krigen, totalt mislykket. Borgerkrigslignende situasjon mellom Sunni- og Shiamuslimene, alvorlig. Det foregår i realiteten nå en form for etnisk rensing.
De kurdiske områdene er i ferd med å framstå mer og mer som en egen stat. De har fått sitt eget flagg og oljeselskaper, også norske, inngår avtaler doirekte med KRG. Skaper utfordringer i forholdet til Tyrkia.
Tyrkia har hatt en avtale med USA om at de skal hjelpe Tyrkia med PKK. PKK har nå trappet opp sin virksomhet. Dette har konsekvenser for Tyrkias lojalitet til amerikanerne og deres forhold til Israel. Tyrkias første prioritet er PKK, men amerikanerne har mer enn nok med andre problemer. Kurderne har tatt ansvar for sin egen sikkerhet og trenger ikke amerikanske soldater i de kurdiske delene av Irak.
Dersom amerikanerne trekker seg ut av Irak kan kurdernes situasjon være truet.
Irakiske myndigheter har tatt initiativet til en ny givermekanisme, en av de få positive tingene som foregår. Situasjonen hindrer internasjonale oljeselskaper å etabelere seg. Vår ambassade i Amman har ansvaret for Irak. Vi har ikke råd til å sende vår repreentant til Irak særlig ofte, krever private sikkerhetsstyrker.
Irans politikk skaper uro i Sunni-dominerte stater. De er livredde for en økt Iransk dominans i regionen og har hatt møter med Israel om dette. Iran har spilt sine kort godt.
For mange er det rart å se at demonstranter bærer bilder av Shia-muslimske ledere i palestinske områder.
Religiøst og ideologisk står Hizbollah nærmere Iran enn Syria. Iran har vært en ideologisk og økonomisk støttespiller for Hizbollah og palestinske grupperinger.
Iran viser nå en økt selvbevissthet som en stormakt i regionen.
Irans statsminister er svært populær, har fokusert mye på kampen mot korrupsjon i sitt politiske liv.
De andre landene er livredde for at Iran skal lykkes med å anrike uran.
Det er fare for et militært angrep på Irans atominstallasjoner fra nabolandene.
Libanon og Syria. Det er en taktisk allianse mellom Iran og Syria, ikke noen dyp politisk allianse. Det at Syria har vært utstøtt har spilt dem nærmere Iran. Vi har framholdt at det er viktig å holde kontakten med Syria for å slå en kile i dette forholdet. Det å få tilbake kontrollen over Golanhøydene er svært viktig i syrisk politikk.
Hizbollah har vært en nasjonal frigjøringsbevegelse, med mål om å ta tilbake libanesiske områder fra Israel. Det ser nå ut til at Hizbollah ønsker å transformere seg til en mer regulær politisk kraft i Libanon. Det er militært svekket, men står sterkt politisk. Det ligger nok et stykke fram i tid å avvepne Hizbollah. Men nå finnes det militære fra styresmaktene i Sør-Libanon.
Mange frykter en folketelling
Det er gledelig at Europa har tatt et ansvar og at det nå er fredbevarende styrker i Sør-Libanon. Denne fredsavtalen er veldig skjør. Dette er første gang i Israels eksistens at Israel ikke har sagt tydelig at de har vunnet en væpnet konflikt. Mange i Israel ønsker en omkamp, for å knekke Hizbollah en gang for alle.
Andre i Israel mener at dette derimot kan skape et momentum for en fredsløsning. Den unilaterale politikken som Kadima vant på er død og begravet, fordi man så at tilbaketrekkingen fra Libanon ikke ga noen varig fred. Det samme med Gaza. Mange i Israel skjønner nå at de må ha en partner på den andre sida. Det er viktig for oss å støtte disse kreftene.
Utviklinga innenfor de palestinske omrdene. Vi ønsker å støtte Abbas i hans bestrebelser i å få til en samlingsregjering. Dette har nå gått tilbake til et nullpunkt.
Det er ingen tvil om at det eksterne lederskapet har en betydning for hvorfor det ikke blir en samlingsregjering nå. Hadde det vært opp til statsminsteren og Abbas så hadde vi hatt en samlingsregjering nå, men det er ikke opp til Haniyeh å bestemme dette. Den norske politikken på dette er realistisk. EU kan nå spille en mer positiv rolle nå. Vår styrke er det kontaktskapende og tillitsskapende arbeidet, det er dette vi kan bidra med nå.
Jeg siterer Libanons statsminister: Hvis man nå ikke greier å få til en varig fred, og de som mener at dette var den første krigen mellom Israel og Iran og at den neste vil bli mellom Israel og Syria og deretter direkte med Iran – da står helvetes luker åpne.
Harald Stanghelle:
Midtøsten angår oss alle. De finnes ikke noe annet område i verden som har så mange viktige politiske parametre (økonomi, historie, moral osv). Derfor fortrenger konfliktene i Midtøsten ofte andre områder i verden som vi også burde tenke på.
Noen forutsetninger for dagens situasjon:
1) Den forrige Irak-krigen i 1991, Gulfkrigen, betydde enormt mye for utviklinga i Midtøsten og håpet i Midtøsten. USAs president garanterte reelle fredsforhandlinger mellom Israel og palestinerne dersom de store Gulf-statene ville stå på USAs og verdenssamfunnets side i krigen mot Irak. Bush senior holdt ord og innkalte til Madrid-konferansen, det var historisk.
2) Oslo-avtalen er utskjelt, men den var avgjørende på viktige punkter. For første gang fikk Israel en direkte partner å snakke med. Oslo-avtalen var viktig fordi: Den palestinske eksilledelsen vendte hjem og man slapp denne tautrekkinga mellom hjemmefronten (bestående av borgerskapet på Vestbredden) og eksilledelsen i Tunis. Det gjorde de mulig å etablere et avtaleverk. Selv om dette var et mangelfullt avtaleverk. Osloavtalen gjenopprettet en palestinsk nasjonal stolthet.
3) Sammenbruddet av Oslo-avtalen og sammenbruddet i de palestinske områdene. Det handler om mennesker som fikk et håp og som deretter så håpet briste. Det handler om ekstremister som brukte terror som et veto i fredsprosessen. Om Arafat som en glimrende eksilleder/elendig nasjonsbygger og om korrupsjon. Men det handler også om utbyggingen av de israelske bosettingene og den brutale okkupasjonspolitikken som rev ned alt som ble bygd opp.
11.09.2001. Sjokket og mulighetene. Bush kjøpte ulykksalig nok Sharons budskap om at ”min terror er din terror”, den terroren dere opplevde 11/9 er den samme som vi opplever i Israel. Førte til at Arafat ble ut-definert av Bush-administrasjonen, en gedigen bommet. USA var ikke interessert i å sette noe som helst press på Israel, de fikk gjøre som de ville, fordi dette ble regnet som en del av den store kampen mot terror.
Irak-krigen: Et katastrofalt feilgrep. Er ikke engang etterpåklokskap. Ikke noe av det som har skjedd ble det ikke advart mot på forhånd. Krigen har gitt æring til den mest markante radikalisering i den muslimske verden noensinne, som er farligere enn all annen radikalisering, fordi den utelukkende er religiøst betinget. Det er mulig å dikutere med den politiske radikalismen, det finnes et element av rasjonalitet. Men blant fotfolket av de religiøst radikale finnes det ingen rasjonalitet. Lederne vet imidlertid godt hva de gjør.
Det demokratiske valget i de palestinske områdene der Hamas vant. Det er ingen grunn til å ha illusjoner om Hamas. Det er grunn til å fryse på ryggen når man leser Hamas sitt charter. Bør ikke gjøres til en slags helter når man leter etter kritikere mot Isael. Men det er ikke vanskelig å forstå at de ble valgt, det var en sunn folkelig reaksjon på et eksillederskap som kasta seg ut i en berikelseskultur og en korrupsjonskultur. Et uttrykk for at palestinerne hadde mistet håpet.
Jeg mener det var feil å ta så bastant avstand med den nye palestinske regjeringa. Det er et grunnleggende feil signal å sende til den arabiske verden: Gå inn i demokratiet! For deretter å avvise valgresultatet i det mest demokratiske valget som har vært avholdt i den arabiske verden.
Fakta på bakken: Muren, bosettingene gjør det håpløst å danne en palestinsk stat. Har endt opp med små palestinske lommer uten innbyrdes kontakt. Palestinerne ser den framtidige staten smuldre opp.
Veien videre er ikke så lett å se. Det har skjedd dramatiske ting før. ”Det er en dynamikk på gang” som man sier i politiske kretser. Det var ingen som kunne spå krigen mellom Hizbollah og Israel. Ingen kan spå situasjonen i Irak om et år eller i den politiske prosessen rundt Iran. Mange store arabiske stater er interessert i en fredsprosess og det er også EU.
Financial Times, en artikkel med 135 tidligere politiske og religiøse ledere som tar til orde for en løsning på konfliktene mellom Israel og Palestina. Avgåtte statslederes ord og gode vilje har for så vidt begrenset interesse… Har ikke noen tro på en fredsprosess. Først og fremst fordi Israel ikke vil, av hensyn til sin egen frykt, som er reell. Men også av hensyn til sine egne ambisjoner. De har ikke til hensikt å inngå en fredsavtale, til å gi fra seg noe av Jerusalem eller til å flytte på bosetterne. Og USA vil heller ikke. De vil ikke presse Israel. Bush er snart inne i sitt siste år og det vil ikke skje noe som krever politisk kraft.
Det Shakespearske eller det Tsjekovkse drama?
Anne Cathrine Berger:
Likestilling. FNs resolusjon om kvinner i fred og krig. Ser du noen betydning av denne resolusjonen i ditt arbeid?
Siri Lill Towsen, Holmlia/Søndre Nordstrand:
Sosialistinternasjonalen har etterlyst et Madrid 2. Regjeringen vår har muskler, men de har glemt å trene…
Norge, Sverige og Spania har krevd at Israel skal frigi palestinske skatteinntekter. Hvor står saken?
Gaza-kontoret (er åpnet)
Frigivelse av Hamas-ministere og andre politikere.
Edvard,skalla/krølla: Alt for stort tema å behandle på denne måten, skulle ha konsentrert oss om norsk Midtøstenpolitikk – har vi en? Hva med våre økonomiske interesser?
Robert W. Holland: Antisemittisme. De som lover brød og sirkus vinner valgene.
Anita Holmberg: Alle burde tenke over sin egen rolle i forhold til det som har skjedd i Midtøsten i det siste. Dynamikken i EU får man ikke alltid med seg. Hamas besøkte Sverige. Til og med til USA må vi ha kanaler.
Arvid Ellingsen: Til Raymond Johansen: Er ikke den beste løsningen for Irak å splitte landet i tre?
Til Stanghelle: Vil ideene fra Oslo-avtalen leve videre?
Nidal Hamad: Israelske atomvåpen, drap på 600 palestinere de siste årene – er ikke det terror. Norsk UD ser ut som ansatte hos amerikanerne.
Marit Ringdal, Bestum: Hvor er Norge hen nå på kartet? Har vi noen egen nisjepolitikk? Er det noen tilnærming mellom USA og Iran nå? Fatah og Hamas. Folket valgte Hamas etter det de hadde gått gjennom. De som stemte på Hamas var ikke nødvendigvis så fanatiske. Egypt? Syria?
Asgar Ali: Demokrati-tankegangen, det at Hamas er valgt. Hva er Norges prinsipielle holdning til demokrati? Er det riktig å motarbeide de valgene man ikke liker resultatet av? Den veien Israel har gått de siste 8 årene – kan man også der støtte opp om de litt mer moderate grupperingene?
Erik Hvasshovd: Vannressurser, hvilken rolle spiller disse. Hvordan kan man dekke folks behov for vann i Midtøsten? Grunnlag for konflikter.
Jørn Henriksen: Det er veldig lenge til 2008. Hvor mye vil det ha å si om man får en ny president i USA med samme tilnærming som Clinton?
Ingrid Eide: Debatten i noen amerikanske aviser er helt på høyde med debatten i Norge, synd at de ikke blir lest.
Vi må huske at det ikke er så lenge siden vår bevegelse var villig til å bruke revolusjonære midler.
Man bør kanskje se bevegelser i Midtøsten i dette perspektivet. Noen av dem var kanskje i transformasjon mot demokratiet, men mistet troen på det på grunn av vestens reaksjoner.
Kenneth: Israel er fullstendig paranoid, utenrikspolitikken deres består i å slå hardt. Hizbollah er et statsfiendtlig parti, merkelig at de får lov til å operere i Libanon. Hvor er de muslimske landene i den konstruktive debatten?
Ramond Johansen: Målet med norsk Midtøstenpolitikk er en selvstendig palestinsk stat.
Vi skal ikke forledes til å tro at Norge kan ha en helt selvstendig utenrikspolitikk. Palestinerne er opptatt av at vi kan snakke med israelerne og amerikanerne. Det er helt klart at det palestinske valget var et av de mest demokratiske, men det er ingen automatikk i at vi skal bidra med penger til noen som står så langt unna oss politisk. Det hadde heller ikke vært teknisk og praktisk mulig å overføre penger til Hamas, bankene boikotter også. Hadde vi stått på den politikken så hadde vi ikke hatt muligheten til å påvirke pengestrømmen fra USA og EU.
Ingird har et for positivt syn på Hamas. De som har makta i Hamas nå (eksillederne) ønsker heller ikke opprettelsen av en palestinsk stat. Det finnes positive krefter, men de sitter ikke med makta nå.
Viktig å huske at Ehud Olmert vant det israelske valget på et fredsmandat, selv om det nå har fått skudd for baugen. Det var ikke de som ønsket mer konflikt som vant.
All amerikansk utenrikspolitikk er innenrikspolitikk. Tror vi vil se en ny linje i kampen mot terror. Den jødiske lobbyen diskuterer nå om de har vært med på å forverre situasjonen for overlevelse av den israelske staten – det er en helt ny debatt i USA.
Må huske at også Hizbollah er en sosial bevegelse som har vært viktig for folk i Sør-Libanon. Selvsagt forkastelig at de operer som en stat i staten.
Harald Stanghelle:
Latterliggjøring av Bush. Hans ideologiske linje har markert en avgrunn til tenkingen i Europa og det vi liker å forholde oss til. Det var et sjokk for Europa at USA valgte den harde linja.
Tror valget i USA kan ha stor betydning, men ikke for
Israel/Palestinakonflikten. Eneste forskjell er at Bush satte likhetstegn mellom 11/9 og det som skjer mellom israelere og palestinere.
Forskjellen på prosessen i PLO og Hamas. PLO hadde i praksis godtatt en to-statsløsning og akseptert staten Israel. Dessuten er PLO er en sekulær bevegelse.
Mener at det var feil av de toneangivende kreftene i internasjonal politikk å gjøre boikott av Hamas til den eneste legale politikken.
Ikke rart at Hamas vant sympati fra grasrota.
Vi kritiserer Israel så mye at israelsk UD omtaler oss som det mest Israel-kritiske landet i verden…
Forskjellen på Israel og palestinsk terror.
Forskjellen på atomvåpen i hendene på Israel og Iran.
* Takk for Stine