[01.12.07]
Vil «Fredskonferansen» i USA i november
fører til en ny mislykket prinsipperklæring? I så fall vil kløften mellom
Hamas og Fatah bli enda dypere. Aldri tidligere har palestinerne vært så
splittet. Sommerens kamper på Gazastripen har minket presset på de israelske
okkupantene, mens de palestinske områdene er blitt til kruttønner som når som
helst kan eksplodere. Osloavtalen har ført til en «hegemonisk fred» som tjener
israelerne, diskriminerer palestinerne og fører til økt ustabilitet i
regionen. Palestinerne har undertegnet sju midlertidige avtaler som kun har
ført til at deres frihet og selvstyrte områder er blitt mindre. Vil en «Oslo
2» igjen gjøre palestinerne til de store taperne?
Aldri tidligere har palestinerne vært så splittede og så svake som de er nå,
etter sommerens interne kamper på Gazastripen. Deres interne konflikt
undergraver den internasjonale solidariteten. Presset på de israelske
okkupantene er redusert, og de palestinske områdene er blitt til kruttønner
som kan eksplodere når som helst.
Hamas beskylder Fatah for å ha konspirert mot regjeringen, til tider i
samarbeid med Israel. Fatah hevder på sin side at Hamas ikke er i stand til å
regjere og kritiserer islamistene for denne sommerens «voldelige kupp» rettet
mot presidenten og grunnloven. Mens uavhengige kritikere anklager begge parter
for å sette sine egne interesser foran nasjonens interesse.
Under en rundebordsdiskusjon om Palestinas framtid, kort tid etter at
Osloavtalen var undertegnet, ble jeg vitne til store uenigheter mellom ledere
og aktivister i Intifada-bevegelsen. Til min store overraskelse skled de
første timenes gode tone over i fiendtlige anklager med en gang vår vert hadde
fortalt at de israelske soldatene hadde trukket seg tilbake fra basen og at
portforbudet ble hevet samme kveld.
Fatah-ledere kom med trusler og ultimatum mot alle som kunne tenkes å stå i
veien for deres forsøk på å omforme en langt fra perfekt fredsprosess til en
mer solid prosess som ville føre til en palestinsk statsdannelse.
Representanter for Hamas uttrykte tvil og mistenksomhet overfor det de mente
var en urettferdig og lite fruktbar diplomatisk løsning.
Selv om disse argumentene til en viss grad medførte riktighet, er både Hamas
og Fatah – og hele det palestinske folk – først og fremst ofre for en avtale
som lovte dem frihet og enhet, men som førte til fortvilelse og splittelse, og
la grunnlaget for et nullsumspill der den ene partens suksess er den andres
nederlag.
OSLOAVTALEN HAR ført til en «hegemonisk fred» som er fordelaktig for
israelerne, diskriminerer palestinerne og fører til økt ustabilitet i
regionen.1
To aspekter danner grunnlaget for denne hegemoniske freden. Først intifadaen i
1987, som overbeviste de fleste israelere om at det var fånyttes å annektere
de okkuperte områdene eller gjøre dem til en del av Israel på annet vis.
Dernest USAs og Israels økende styrke i årene etter den kalde krigen og den
første Gulfkrigen (1991), som gjorde det klart for PLO at organisasjonen ikke
ville oppnå sine mål ved direkte konfrontasjon.
I motsetning til en fred basert på maktbalanse (som i forholdet mellom Egypt
og Israel) eller betingelsesløs overgivelse (som da Japan kapitulerte for USA
etter bombingen av Hiroshima og Nagasaki), gir freden mellom Israel og
Palestina uttrykk for israelernes strategiske overmakt og samtidig deres
begrensede evner til å tvinge sine løsninger på de motstandsdyktige
palestinerne.
Israelske myndigheter ønsker ikke en øyeblikkelig helhetlig fredsavtale. De
vil gå etappevis fram for slik å kunne bestemme rytmen i fredsprosessen.
Avtalene undertegnes i faser og iverksettes litt etter litt. Og for hvert steg
i retning av en helhetlig avtale har makthaverne i Fatah måttet bevise at de
er i stand til sørge for Israels sikkerhet ved å slå hardt ned på ekstremister
– både islamister og lekmenn.
Palestinerne har undertegnet sju midlertidige avtaler, som til tross for
internasjonal begeistring kun har ført til at deres frihet og selvstyrte
områder er blitt mindre. Sakte men sikkert ble det klart at «de tapres fred» i
virkeligheten var de mektiges og de hensynsløses fred. Slik sett har
fredsprosessen ført til en skjør likevekt kjennetegnet ved ustabilitet og
stadig nye voldelige sammenstøt mellom okkupanten og de okkuperte. Den har
også ført med seg intern ustabilitet, både for de hegemoniske israelerne og de
svakere palestinerne.
MASSAKREN I HEBRON 25. februar 1994, da den jødiske nybyggeren Baruch
Goldstein drepte 29 palestinere og såret mer enn 129, utløste flere
selvmordsaksjoner fra palestinsk side, som direkte hevnaksjoner. I motsetning
til det man gjerne tror, har de fleste store palestinske selvmordsangrepene
vært hevn for israelske militære aksjoner, ofte utført i perioder da
palestinerne forsøkte å unngå voldshandlinger. 31. juli 2001 gjorde Israels
henrettelser av to ledende Hamas-aktivister i Nablus slutt på en over to
måneders lang våpenhvile fra Hamas’ side. Dette førte til den grufulle
selvmordsaksjonen i en pizzeria i Jerusalem 9. august. 23. juli 2002 døde en
framtredende Hamas-leder, Salah Shehade, og 15 sivile, hvorav elleve barn, i
et israelsk luftangrep på en overfylt leilighet i Gaza by, bare timer før
palestinerne skulle gå ut med en erklæring om en unilateral våpenhvile. Et
selvmordsattentat fulgte den 4. august. Og 10. juni 2003 forsøkte Israel å ta
den framtredende Hamas-lederen Abdel-Aziz Rantisi av dage, men han ble bare
såret, mens fire palestinske sivile ble drept. Dette førte til bussbomben i
Jerusalem dagen etter, da 16 israelere mistet livet.2
Aksjonene etter Hebron-massakren svekket både Yasser Arafats og Yitzhak Rabins
autoritet. Sistnevntes motvilje mot å konfrontere nybyggerne stanset
imidlertid ikke hans morder Yigal Amir mindre enn to år senere. Arafats
legitimitet ble svært utsatt, ettersom forsøk på å stanse Hamas svekket hans
popularitet, mens hans uvilje til å konfrontere dem direkte svekket hans
autoritet.3
En økende voldsspiral framprovoserte anklager om at Fatah gjorde Israels
skittenarbeid. Dette bidro til å øke Hamas’ popularitet som politisk underdog
og talerør for de marginaliserte og de glemte. Fortsatt israelsk undertrykking
og utbygging av de jødiske bosettingsområdene (antallet nybyggere ble doblet
fra 1993 til 1999) gjorde motstanden mot fredsprosessen enda mer populær og
diskrediterte Fatah.
På toppmøtet i Camp David i juli 2000 klarte ikke USA og Israel å få PLO til å
gi opp kravene om palestinernes rett til eget land (inkludert Øst-Jerusalem),
og de palestinske flyktningenes rett til å vende tilbake. Dette styrket
Arafats nasjonale legitimitet som en leder som var i stand til å motstå press
fra Israel og USA. Deres sanksjoner etter utbruddet av den andre intifadaen
reduserte imidlertid hans muligheter til å lede palestinerne. Og det ble ikke
enklere av at så vel Fatah som Hamas undervurderte virkningene attentatene 11.
september 2001 hadde på USAs Midtøstenpolitikk. 7. oktober 2000 definerte
daværende statsminister Ehud Barak indirekte Arafat og hans regjering som «no
partner for peace», og Baraks etterfølger, Ariel Sharon, brukte 11.
september som en unnskyldning til å beleire Arafats hovedkvarter og sette i
verk det den israelske forskeren Baruch Kimmerling kalte et «politicide»:
En fullstendig ødeleggelse av De palestinske selvstyremyndighetenes politiske
og sikkerhetsmessige infrastruktur.4
Ting kom ut av kontroll, og USA så seg til slutt nødt til å godkjenne
opprettelsen av en internasjonal undersøkelseskommisjon (under ledelse av den
tidligere amerikanske senatoren George Mitchell). Kommisjonen slo fast at den
jødiske bosettingen var hovedkilden til ustabiliteten i området, og foreslo å
stanse all nybyggeraktivitet, inkludert den såkalte «naturlige veksten» i
allerede etablerte kolonier.
Både USA og Israel gjorde lite for å sette i verk slike tiltak, men det
panarabiske fredsinitiativet i 2002, da Israel ble tilbudt full fred for full
tilbaketrekking fra de okkuperte områdene, la ekstra handlingspress på
Washington. En internasjonal kvartett bestående av EU, FN, Russland og USA ble
opprettet for å ta av for internasjonalt press.
Kvartettens rolle og innflytelse begrenset seg til utarbeidelsen av et
amerikansk-konstruert veikart for fred i Midtøsten. Dette veikartet ble
imidlertid raskt til en veisperring for fred da USA overlot ansvaret for
iverksettingen til Sharons regjering, som krevde ytterligere
«terrorismebekjempelse» fra palestinerne uten å gi noe i gjengjeld. Ifølge en
intern rapport fra FNs spesialutsending Alvaro de Soto, ble kvartetten
fullstendig dominert av USA, mens FN ble skjøvet ut på sidelinjen.5
Etter Arafats død i november 2005, valgte Fatah og flertallet av palestinerne
den amerikanskstøttede Mahmoud Abbas som ny leder, til tross for konkurs og
korrupsjonsanklager. Israels likegyldighet overfor President Abbas’
forsoningsvilje og mange reformer viste at det var Israel, og ikke Arafat, som
hadde vært et hinder for fredsprosessen.
Ett år senere fikk Sharons arroganse palestinerne til å gi Hamas flertall i
den lovgivende forsamlingen. Israel og USA gjorde det klart at de ikke ville
godta det palestinske folkets demokratiske valg eller anerkjenne den nye
Hamas-regjeringen. Israelsk beleiring og vestlige sanksjoner tvang
palestinernes økonomi i kne, og økte de politiske spenningene mellom et
islamistparti som var ivrig etter å styre og et maktsykt sekulært Fatah som
ville tilbake i regjeringsposisjon.
SVARET PÅ DET palestinske problemet kom fra et sted der man minst
ventet det: de israelske fengslene. Framtredende fengslede Fatah- og
Hamas-ledere, som Marwan Barghuti og Abdel Khaleq An-Natshi, kom fram til det
som skulle bli kjent som «fangedokumentet», som la grunnlaget for framtidig
koalisjon og samarbeid mellom Hamas og Fatah. Etter mye nøling undertegnet de
to partiene «Mekka-avtalen», som hovedsaklig hadde to mål: Rydde veien for en
koalisjonsregjering og reformere PLO slik at også Hamas kunne inkluderes i
organisasjonen.
På grunn av fortsatte vestlige sanksjoner gikk imidlertid enhetsregjeringen
raskt i oppløsning. Og da dette skjedde ble det nye væpnede konfrontasjoner,
som kulminerte i Hamas’ kontroll over Gazastripen. Fatah benyttet seg av
rivalens overdrevne aksjoner og feilhandlinger på Gazastripen til å øke sin
kontroll over Vestbredden og styrke Det palestinske selvstyret ved hjelp av
Israel og vestlige land.
Denne interne konflikten er så absurd og desperat at den kun kan sammenliknes
med voldsepisoder i fengsler. Fangene har tatt kontroll over hver sin del av
luftegården mens fangevokteren tilfreds toer sine hender. Israel tror at Fatah
og Hamas har bedre muligheter til å kontrollere sine respektive områder når de
er politisk delt.
Med stor selvtillit og høye ambisjoner begynte det seirende Hamas å forme sin
egen regjering, men deres arbeid måtte ta hensyn til den fredsprosessen
partiet så lenge har vært motstander av. Hamas fulgte i Fatahs fotspor, og
begynte å miste troverdighet fordi representantene måtte spille det samme
politiske spillet som forgjengerne. På den ene siden må de tilfredstille
internasjonale givere ved å vise at de står for godt styresett selv under
okkupasjon, og på den andre siden må de tilfredsstille de radikale massene med
populistiske slagord og en radikal agenda inspirert av frigjøringsbevegelser
og islamistiske bevegelser. For å gjøre det hele enda mer komplisert gjorde
fredsprosessen Hamas’ suksess til forbannelser og Fatahs nederlag til
velsignelser.
Etter at Hamas tvang israelske nybyggere og soldater ut av Gaza gjorde Israel
den fattige landstripen om til et gigantisk fengsel. Ett år senere førte
islamistenes valgseier til de mest omfattende internasjonale sanksjonene
noensinne rettet mot palestinerne. Hamas’ militære fløy hadde lyktes i å fange
en israelsk soldat, og ville løslate ham i bytte mot palestinske kvinner og
barn som satt fengslet i israelske fengsler. Resultatet ble i stedet
arrestasjonen av en tredjedel av Hamas representanter i nasjonalforsamlingen
og en tredjedel av ministrene i regjeringen. Alle disse sitter fremdeles
fengslet i Israel, over ett år etter at de bla dratt ut av sine hjem med få om
noen internasjonale reaksjoner.
Fatahs nederlag i valget og i gatene brakte partiet ros og støtte: Det ble
sett på som et moderat og ansvarlig parti, og deres fanger – og fond – skulle
frigjøres. Og en svekket Abbas, som i årevis var blitt oversett, anses nå i
Washington og Tel Aviv for å være en troverdig og modig statsmann. Han blir
dresset opp som en partner for fred, klar til å gjøre de nødvendige kompromiss
for fred, som er langt mer omfattende enn de han gikk med på og underskrev på
i Osloavtalen.
Dersom «Fredskonferansen» i USA i november som forventet fører til en ny
prinsipperklæring, en «Oslo 2», mot bakgrunn av krigen mot terror og det
mislykkede veikartet, vil kløften mellom Fatah og Hamas bli dypere. Dette vil
ha alvorlige konsekvenser for palestinerne, som kanskje er de største taperne
av alle. Oversatt av G.U.
Kommentarer (Skriv
kommentar)