Ny mulighet til å ta riktige valg- Espen Barth Eide - utenriksminister

Oslo-avtalen har gitt viktige bidrag til arbeidet for fred mellom Israel og palestinerne.


Debatt

Espen Barth Eide utenriksminister


Publisert: 27.sep. 2013 10:13 Oppdatert: 27.sep. 2013 10:13

I disse dager er det 20 år siden Oslo-avtalen ble undertegnet i Washington – en avtale Israel og PLO hadde forhandlet frem i Oslo med norsk tilrettelegging.

Oslo-avtalen er jevnlig blitt erklært død. Likevel har den utgjort rammen for stadig nye forhandlinger. Gjennom avtalen anerkjente Israel og PLO hverandre for første gang. Det var et stort gjennombrudd og åpnet mulighetene for reelle fredssamtaler. Diskusjonen var ikke lenger om Israels eksistens, men om hvordan de skulle dele territoriet, hvor grensene skulle gå, og hvordan flyktningspørsmålet skulle løses.

Gjennom Oslo-prosessen har partene skapt nye bilder av en mulig politisk løsning. Palestinerne har fått et fungerende selvstyre for størstedelen av befolkningen. Statsadministrasjon er styringsdyktig, og minst på høyde med hva vi finner i andre land på tilsvarende utviklingsnivå. Det er en utvikling Israel har støttet.

Jeg vil ikke føyse bort all motgang og nederlagene. Men det at palestinerne nå styrer seg selv og at levekårene bedres, er også en del av historien. Etter den andre intifadaen, med vold og dramatisk fall i økonomien, er situasjonen snudd til det bedre. Samtidig hindrer okkupasjonen hindrer ytterligere vekst.

Forhandlingene som nå starter er krevende, men ikke umulige. Bosettingene, som er ulovlige etter folkeretten, legger beslag på under to prosent av Vestbredden. Mye større områder er båndlagt til infrastruktur, sikkerhet, militære formål og annet.

Dette kveler den økonomiske utviklingen i Palestina. Ved landbytte i en fredsavtale kan to tredjedeler av bosetterne innlemmes i Israel, mens mange må flytte. Båndlagte arealer frigjøres. Men dette krever at israelerne oppgir drømmen om Judea og Samaria.
Oppgi drømmer

Palestinerne må på sin side oppgi drømmen om Haifa, Jaffa og andre av deres historiske landområder. Tostatsløsningen er det eneste mulige kompromisset. Veien utenom forhandlinger er enda vanskeligere. Noen hevder det fins en énstatsløsning på konflikten. Det er en oppskrift på et samfunn i varig konflikt med seg selv.

En ekstern løsning på konflikten er ikke realistisk. Anerkjennelse gjennom FN endrer ikke forholdene på bakken og opphever ikke okkupasjonen. Ingen stat kan, eller er villig til, å tvinge frem fred mellom Israel og Palestina ved bruk av makt.

Skulle Oslo-avtalen dø, forsvinner ikke palestinernes rett til selvstendighet. Men vi har ikke lenger noen oppskrift på hvordan retten kan veksles inn i stat. Etter 47 år vil okkupasjonen fremstå som permanent, og det internasjonale samfunnet vil ikke lenger ønske å bidra økonomisk fordi man da etter hvert kan sies å finansiere okkupasjonen. Folkerettsbruddet blir da enda mer utålelig. Palestinerne vil bli enda mer rettsløse. Israel vil bli enda mer isolert, og deres sikkerhetssituasjon enda dårligere. Partene har nå en ny mulighet til å ta riktige valg for å kunne leve i fred og sikkerhet.
 

 

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Ny-mulighet-til-a-ta-riktige-valg-7322677.html#.UkXJ_RD9XYQ

*

*

 

*

 

العودة الى الصفحة الرئيسية

safsaf.org - 27-09-2013آخر تحديث